Vi må tilbake til tenårene mine for en helt grunnleggende start på historien. Da fortalte legene på Riksen at grunnet hjertefeilen min var det slik at jeg bare kom til å få et barn, og at jeg ikke burde få barn etter fylte 36 år. Der og da tenkte jeg mest på dansing, hester og gutter. Så jeg registrerte informasjonen, og dro i stallen og spadde møkk.
Informasjonen har dukket opp i tankene nå og da. Jeg har tenkt på adopsjon, så barnet ikke blir enebarn, tenkt at kanskje det fins unntak til den regelen, tenkt at ett barn er da bedre enn ingen, tenkt at 36 år er millioner av lysår unna.
Prosessen med å få barn består av mange ulike stasjoner. Det som markerte starten for meg ble Martin. Da vi møttes.
Martin og jeg ble en familie. Og så bestemte vi oss for at familien skulle bli litt større.
Den tiden av året. Årskontroll på Riksen. Jeg fortalte at vi hadde tenkt å prøve. Fra før hadde jeg kun informasjonen fra tenårene å vise til når det gjaldt kombinasjonen graviditet + hjertefeil. «Ett barn, ikke etter 36.» Legen sa det bare var å sette i gang, og informerte i detalj hvordan en graviditet er for en med medfødt hjertefeil. At hadde jeg ikke vært innlagt noen år før og plugget blodårer på villspor, hadde oksygenmetningen min vært så dårlig at jeg ikke hadde fått lov til å bli gravid. At jeg heldigvis var en 1 på en risikoskala fra 1 til 3, men at det likevel ville være et risikosvangerskap. At barnet ville bli født for tidlig. At jeg i verste fall ville få varig nedsatt allmenntilstand etter en graviditet. At det var en risiko for at barnet ville få hjertefeil. Det kom fram mer informasjon, men det var disse punktene jeg festet meg ved. Kontraster egentlig, der noe jo var positivt, siden jeg var en ener på risikoskalaen, mens noe var negativt, siden livet mitt kunne påvirkes i den grad at konsekvensen var for evig og alltid, og siden barnet kunne få en sykdom som min, som barnet måtte leve med for evig og alltid.
Jeg henger meg sjelden opp i det positive. Så jeg ble redd, trist og skremt av det legen fortalte.
Martin og jeg spiste indisk. Jeg gråt. Jeg var lei meg for at enda et aspekt av livet mitt ville bli påvirket av at jeg ble født som jeg ble født. Så veldig lei meg for at jeg kunne gi videre det at jeg ble født som jeg ble født.
Så klarte jeg å slippe en del av det negative. Jeg er så frisk til å være hjertesyk, tenkte jeg, og til tross for alt er kroppen min sterk som en okse, på sin egen måte. Jeg kom fram til at jeg hadde troa på hva kroppen min kan få til. Jeg fikk klarnet hodet og fordøyde at risikoen for hjertefeil var liten, og bestemte meg for å tro på det. Og vi kom fram til at vi ville prøve.
Min alltid blide, rolige og gode gynekolog smilte til meg og sa «ikke stress, bare kos dere og ha det gøy, så skjer det av seg selv». Jeg stresset ikke. Jeg hadde ingen apper på mobilen, målte ikke temperatur, tisset ikke på noen pinner. Leste om syklus, noe jeg hadde urovekkende lite peiling på til å være et voksent kvinnemenneske, skjønte litt mer, men orket ikke helt å skjønne alt. Ville ikke nerdifisere naturens gang, liksom.
Jeg hadde et stille og intenst håp om at jeg skulle være én av dem – de superfruktbare det bare er å titte på, og vips – så steker det en bolle i ovnen. At jeg skulle være en ener i å bli gravid.
Jeg var ikke en av dem.
Det skjedde ingenting.
Jeg begynte å tisse på pinne. Trodde vi hadde fått napp et par ganger, før skuffelsen dukket opp, enten i form av streker feil vei på en test eller rødt i trusa. For hver feil vei streken gikk, jo mer sannsynlig ble det at dette gikk feil vei.
Syklusen min dro fullstendig på bærtur.
Etterhvert dukket spørsmålene opp fra venner. Kanskje dere skal få det sjekket det? Velmente spørsmål, som jeg i all hovedsak bare ble irritert av.
Alle andre ble gravide. Sånn føltes det. Som at alle andre ble gravide, bare ikke jeg. Jeg kom dit at jeg tok en annens graviditet ille opp. En merkelig følelse, i grunn. En annens liv ble statistikk. En til med kulemage, ja, da blir oddsen enda verre for meg.
Til slutt kontaktet vi Rikshospitalet. Vi var til time på fertilitetsavdelingen, og testing begynte hos fastlegen. Syklusen min var fortsatt på bærtur.
Så jeg kastet inn håndkleet. Ga opp at vi skulle få det til på egenhånd. Innstilte, forberedte og stålsatte meg på at vi måtte ha hjelp, og at denne delen ville bli lite moro, og mye medisinsk.
Åpne vinduer. Solen varmet opp de hvite veggene i stua, gjorde dem gylne. Vi skulle i bryllup.
Jeg syns du skal ta en test, sa Martin.
Jeg hadde gått en del over, men på grunn av denne syklusen min var ikke det uvanlig.
Njaaaa. Jeg dro på det.
Jeg ville ikke, når jeg var så bomsikker på at jeg visste resultatet.
Men jeg tok da en test.
En test uten et snev av sommerfugler i magen. Det var første gang jeg ikke kjente et håp av minste mini-sort.
De rosa strekene forvirrer meg, hehe, selv etter flere runder med dem. Så jeg stirret dem først i senk på bruksanvisningen, før jeg la blikket på testen på kanten av badekaret.
Riktig vei.
Så jeg tok en til.
Riktig vei.
Jeg sto med håndkleturban og skalv. Så åpnet jeg baderomsdøra. Jeg og dugget etter dusjen svevde ut i gangen. Dugget ut i intet. Jeg bort til Martin på kjøkkenet. Han sto med ryggen til og lagde frokost.
Martin, Martin. Den var jo positiv, sa jeg.
22. juni 2019 fant vi ut at det var en bolle i ovnen min.
En knallbra dag.
Jeg var bare noen uker på vei. Uka etter skulle vi egentlig til samtale hos gynekologen før vi offisielt ble sendt til kvinneklinikken på Riksen, i stedet ble det første ultralyd. Vi så bare en prikk.
Det var gøy lell.
Ukene gikk. Vi var helt opptil tolvte uke, på spa i Strømstad. Plasket i bassenget, tok fotbad og lå og frøs litt på solseng i sensommervær. Søndag skulle vi sjekke ut. Jeg gikk på toalettet, og så rødt. Det raste litt da. Vi var jo så nære, og nå var det over, tenkte jeg.
Det ble en nummen kjøretur over svenskegrensa og hjem. Vi dro til Volvat for å sjekke fosterets tilstand på ultralyd. Den viste at fosteret levde.
Jeg har blødd flere ganger etter det. Følt at det raser litt hver gang. Kjent på det å ha fått noe, som kan mistes. Som jeg er en tikkende bombe som når som helst kan gå av, og at alt sprenges i fillebiter. Den ene gangen var mengden så stor at det ikke føltes som at det kunne gå bra. Gangen etter ble jeg innlagt på Riksen. Sannsynlig årsak er lavtliggende morkake, i kombinasjon med at gravide med min type operasjonshistorikk gjerne blør lettere.
Hver gang har ultralyd vist et viltert foster.
Nå er fosteret en baby i magen. Helt sjukt. Alt ved det her er sjukt.
Vi har vært på flere undersøkelser, og jeg har blitt så godt ivaretatt av Rikshospitalet. Jeg blir passet på, av dem månedlig, av Martin hver eneste dag. Av familien min, av vennene mine.
På den første fosterdiagnostiske ultralyden så det ut til at babyens hjerte vokste som det skulle. Men vi fikk beskjed om at det fremdeles kan skje misdannelser. Likevel smilte legen og sa at dette var en god start.
Det var fint å høre at babyens start var god.
Min hjertefeil er kort fortalt at jeg har tre hjertekammer. På den neste fosterdiagnostiske ultralyden, i uke 18, så legen fire hjertekammer. Fortsettelsen var altså også god.
Fire er så veldig mye bedre enn tre.
Jeg pleier å ha ord for ting, jeg, men den følelsen jeg kjente da føles bare. Den får jeg ikke til med ord, tror jeg.
Om litt over en uke har jeg time til ny ultralyd. De skal se på hjertet til babyen i detalj, og så skal de se på hvordan mitt har det.
Jeg håper vi begge har det bra. At jeg er som jeg er, litt sånn krøkete av natur, men ikke noe mer enn vanlig. At babyens start, fortsettelse og utvikling er slik den har vært – god, fin og frisk som en fisk.
Det håper jeg så innmari, og det vil jeg håpe hver eneste dag, sånn cirka hvert eneste minutt, til Martin og jeg kan si hei til en ny start, hei til vårt lille barn.
