
/Natt til 14. november
Her, men ikke helt, min skatt
Så jeg
Fanger snøkrystaller i en kjølebag
Finner steiner med løver, fjell og smilefjes på
Fester gulrødt løv i luekanten
Løper opp og ned fire etasjar
Åpner lukkede dører
Hvisker og viser deg
Hvor liten og stor verden er
Helt til du er her, helt
/
I leiligheten vår har vi originalt tregulv, hvitbeiset. Det knirker noen steder, gir litt etter når du går på det. Har blitt kjent med det gulvet, vet hvor jeg går for at det knirker, hvor jeg går for at det ikke knirker. Hjemme.
Jeg har ikke vært hjemme de siste månedene. Gulvet jeg har gått på er linoleum, grått for det aller meste. Det gir ikke etter, knirker ikke, lager bare en gummiaktig gnikkelyd hvis skoene er våte fra verden utenfor. Jeg har gått ned en gang, tatt en heis, gått ned en gang, tatt en heis, gått ned en gang og inn en dør hver dag, morgen til kveld. For innenfor døren er du.
Kristin og jeg hadde vært på dagkino, seniorkino faktisk. Sett Last Christmas, blitt rørt og rynket litt på nesen av klisjeer, ledd litt, grått litt. Strukket på kroppen i setet på Gimle kino, holdt hånden på magen. Ruslet i regn til kolonihagen, spist taco, holdt hånden på magen og trikket hjem. Skrudd på lysene, lagt meg på sofaen, holdt hånden på magen, lagt meg for å sove. Jeg vekslet mellom å sove og være våken, korsryggen kranglet, gjorde vondt. Tenkte det var kynnere, siden korsryggen hadde mast i graviditeten. Tidlig morgen, og jeg ringte riksen. De ba meg komme for en sjekk. Taxi opp, skritt inn. Heis opp, bort en gang. En jordmor sjekket for hjerteslag, så ble jeg vist inn til et undersøkelsesrom. Det gikk fra null til hundre på et par minutter.
Jeg var på riksen litt over syv. Syv over fire kom babyen vår til verden. Noen minutter over syv fikk jeg se han for første gang.
13.11.19. Hallo lille du.
Det ble en umåtelig tøff start for det tøffeste lille mennesket. Han har kjempet på. Jeg vet ikke enda hvordan jeg skal beskrive tiden fra november, til nå. Riksen har vært hjemme, og hjemme har vært et rom på foreldrehuset, og nyfødtintensivavdelingen vår lille tass har bodd på.
Nå går jeg på originalt tregulv igjen. Innimellom knirker det, gir litt etter. Jeg er hjemme. Vi er hjemme. Med oss har vi et lite vidunder jeg for alltid kommer til å passe på, alltid vil omfavne med alt jeg har, alltid vil holde i hånden. Som sover med henda over hodet, smiler når det er noe å smile av, ligger med beina i kryss, lager åååhh-lyd når livet er irriterende og titter storøyd rundt seg i våkne stunder. Små hender, smått alt. Som skal bli stor.
Den tøffeste og sterkeste lille fyren. Finnes ingen ingen ingen tvil om det. Og jeg får være mammaen hans.
/
11. januar
Hei lille venn
Jeg er ditt hjem
Grå gulv og gule ganger
Stille lave nynnende sanger
Fra meg til deg
Fra telt til åpen himmel
Fra oppkoblet til ingenting
Bare et fjes som undrer på ting
Så nærme hverandre
Ikke nærme nok
Men så husker jeg jo
Jeg er ditt hjem
Og her skal du bo