Mandag og jeg har hatt en innedag. Det snør ute, og jeg er litt hysterisk for å potensielt falle. Magen skal passes på🤓 Så må få kjøpt meg brodder eller piggsko, hehe, og så kan jeg ferdes utendørs i snøvær.

Ellers begynner jeg å få litt julestemning. Mulig det er redebyggingen som foregår i hodet og det at jeg tilbringer en god del tid hjemme om dagen. Men det er en trivelig stemning å få da. I dag har jeg bestilt vogn! Jeg er 26 uker om få dager, og sparkene i magen blir sterkere og sterkere hver dag. Utrolig rart! Er ikke så altfor lenge igjen nå, og det er i hvert fall rart å tenke på.

Her er favorittfargene mine representert. Svart, hvitt, beige og grått. Den siste tiden har jeg kledd meg mer i trange overdeler, og det er artig å flashe kulen på magen.

Fredag! Håper du får en fin helg. Jeg skal i tantes bursdag i morgen, og så skal Martin og jeg prøve en ny nabolagsrestaurant på kvelden. Triiivelig!

Denne genseren er så fin. Halsen kan brettes, men liker den godt høy. Tykk bomull, så halsen er litt stiv, og det er resten av genseren og. Det gjør den rett og slett veldig fin. Har brukt den en del til joggebukse, men selvsagt litt mer flott til kjole eller skjørt.

Genser fra Cos Stores og kjole fra Envelope 1976.

Dette beltet passet akkurat, og siden bildet ble tatt for fire dager siden, tipper jeg at det ikke passer lengre.

Nå vokser magen daglig. I alle fall føles det sånn. Men jeg elsker det! Syns det er så gøy at den buler. Heheh.

Men belte med digg kjole og blazer er et fint preggo-antrekk, syns jeg.

Gammelt belte fra Bruuns Bazaar, vintage blazer, genserkjole Cubus og boots fra Dr Martens.

Reklame

Denne uken er det Tekstilaksjonen, og årets tema er å elske og bruke de klærne du allerede eier. Så fint og viktig! Tekstilaksjonen er et tverrfaglig samarbeid mellom tekstilbransjen, miljøorganisasjoner og tekstilgjenvinnere for et mer bærekraftig forbruk.

Bruker du klærne dine dobbelt så lenge kutter du klimaavtrykket ditt betraktelig, kontra det å kjøpe nytt. Jeg har blitt utfordret av Pierre Robert, en av Tekstilaksjonens samarbeidspartnere, til å fortelle om et plagg jeg har brukt lenge. Denne blazeren fant jeg på herreavdelingen i en secondhand-butikk i Stockholm for halvannet år siden. Den er fra Hugo Boss, kostet en hundrings og var litt vel stor. Men jeg syns fargen, materialet og lengden var så fin. Er så glad jeg tok den med meg, for jeg bruker den igjen og igjen. Til kjoler som her, til skjørt eller turtleneck og bukse. Elsk det du har, og tenk før du shopper.

Det skal sies. Jeg vet at jeg er langt fra perfekt. Men jeg prøver å endre meg, tenke mer bærekraftig, vurdere kjøp nøye og kjøpe ting jeg vet jeg kommer til å elske. Jeg jobber med saken, og ønsker ikke å være en blogger som kun oppmuntrer til nye kjøp. Jeg vet også at jeg er del av en bransje som er en ordentlig versting når det gjelder klimautslipp. Klesindustrien slipper ut mer klimagasser enn sjøfart og flytrafikk til sammen, for å nevne en av industriens mange utfordringer.

Blazere for meg er en sikker vinner, det samme er stroppekjoler som den over og topper med tekstur og litt annerledes materialer. Ved å bli mer kjent med stilen sin tror jeg man også blir (i alle fall ørlite) mer bærekraftig, siden man lærer seg hva som funker.

Var veldig gøy å gjøre dette samarbeidet med Pierre Robert. Gikk gjennom arkivet og så hvor mye jeg har brukt blazeren, og ble mer bevisstgjort på hvor viktig det er å bruke det vi allerede har, og elsker!

En venninne sa jeg måtte vise litt gravidstil.

Men jeg har ingen gravidstil å vise. Syns det er ganske vanskelig å kle seg nå, jeg. Komfort var viktig før, det er i alle fall viktig nå.

Så det jeg har gjort er å gå til innkjøp av et par kosedresser i god kvalitet, kjøpt de i store størrelser og passet på at de er høye på livet. Da tror jeg at jeg kan bruke de ganske lenge.

Jeg har funnet dresser fra Cubus, for eksempel, i hundre prosent merinoull.

I tillegg likte jeg romslige plagg før jeg ble gravid, så har dermed noen oversized gensere og skjorter, romslige kjoler og skjørt med strikk jeg har kunnet bruke en stund.

Jeg har forsøkt å finne gravidbukser, men syns de er 1, generelt stygge, og 2, gjennomgående i dårlig kvalitet eller 3, ofte jeans og jeg har aldri vært så fan av jeans. Så jeg har kun kjøpt ett par tights, treningstights og strømpebukser på gravid-avdeling.

Når magen blir enda større blir det en kombinasjon av kosedresser og kjoler med strømpebukser og en blazer. Det er planen i alle fall!

Ha en fin mandag da:)

Var innom Oslo Deco for en tid tilbake.

Mye fint, så fint. Digger vasen, speilet, puten og lampen.

God søndag! Og tusen millioner takk for alle kommentarer og meldinger jeg har fått det siste døgnet.

Helt overveldende, og selvsagt helt utrolig hyggelig!

Helgen har blitt tilbrakt med å lese gjennom alle meldingene, svare og bli ordentlig varm i sjela. I tillegg har jeg tatt med mamma på restaurant og konsert – Emilie Nicolas i operaen. Maksimalt fint var det.

Jeg kommer til å dele litt her og der, nå og da. Aner ingenting om mengden. Det får jeg ta litt som det kommer.

En av årsakene til at jeg bestemte meg for å skrive litt, er en av følelsene jeg er inne på i forrige innlegg. Min opplevelse var at alle andre ble gravide, bortsett fra meg. Men så aner jeg ingenting om hvor kort eller lang tid det har tatt for dem, jeg bare innbilte meg at det var full klaff med en gang for stort sett hele universet. En venn og bransjekollega skrev et lite innlegg på Facebook da hun fødte datteren sin, og fortalte at de hadde brukt lang tid og behøvde hjelp. Det kom på et trengt tidspunkt for meg, og jeg følte meg mindre alene i min og vår situasjon.

Så jeg syns det er helt greit at hvem som vil vite det, får vite litt om hvordan det var for oss.

Til deg som prøver å bli gravid. Uansett hvor du er i din preggoprosess – masse lykke til! Og ha troa på at det ordner seg på et eller annet vis. Det håper jeg i størrelser på himmel og hav at det gjør for deg og dere.

Setter så stor pris på hver eneste hjerteemoji og melding jeg har fått. Så veldig fint har det også vært med et par meldinger fra andre med hjertefeil 💕

Nå ligger jeg langstrakt i sofaen (uten tvil den mest komfortable kroppsposisjonen om dagen). Syns magen begynner å komme mer og mer for hver dag som går, og det er både sært og artig.

Vi må tilbake til tenårene mine for en helt grunnleggende start på historien. Da fortalte legene på Riksen at grunnet hjertefeilen min var det slik at jeg bare kom til å få et barn, og at jeg ikke burde få barn etter fylte 36 år. Der og da tenkte jeg mest på dansing, hester og gutter. Så jeg registrerte informasjonen, og dro i stallen og spadde møkk.

Informasjonen har dukket opp i tankene nå og da. Jeg har tenkt på adopsjon, så barnet ikke blir enebarn, tenkt at kanskje det fins unntak til den regelen, tenkt at ett barn er da bedre enn ingen, tenkt at 36 år er millioner av lysår unna.

Prosessen med å få barn består av mange ulike stasjoner. Det som markerte starten for meg ble Martin. Da vi møttes.

Martin og jeg ble en familie. Og så bestemte vi oss for at familien skulle bli litt større.

Den tiden av året. Årskontroll på Riksen. Jeg fortalte at vi hadde tenkt å prøve. Fra før hadde jeg kun informasjonen fra tenårene å vise til når det gjaldt kombinasjonen graviditet + hjertefeil. «Ett barn, ikke etter 36.» Legen sa det bare var å sette i gang, og informerte i detalj hvordan en graviditet er for en med medfødt hjertefeil. At hadde jeg ikke vært innlagt noen år før og plugget blodårer på villspor, hadde oksygenmetningen min vært så dårlig at jeg ikke hadde fått lov til å bli gravid. At jeg heldigvis var en 1 på en risikoskala fra 1 til 3, men at det likevel ville være et risikosvangerskap. At barnet ville bli født for tidlig. At jeg i verste fall ville få varig nedsatt allmenntilstand etter en graviditet. At det var en risiko for at barnet ville få hjertefeil. Det kom fram mer informasjon, men det var disse punktene jeg festet meg ved. Kontraster egentlig, der noe jo var positivt, siden jeg var en ener på risikoskalaen, mens noe var negativt, siden livet mitt kunne påvirkes i den grad at konsekvensen var for evig og alltid, og siden barnet kunne få en sykdom som min, som barnet måtte leve med for evig og alltid.

Jeg henger meg sjelden opp i det positive. Så jeg ble redd, trist og skremt av det legen fortalte.

Martin og jeg spiste indisk. Jeg gråt. Jeg var lei meg for at enda et aspekt av livet mitt ville bli påvirket av at jeg ble født som jeg ble født. Så veldig lei meg for at jeg kunne gi videre det at jeg ble født som jeg ble født.

Så klarte jeg å slippe en del av det negative. Jeg er så frisk til å være hjertesyk, tenkte jeg, og til tross for alt er kroppen min sterk som en okse, på sin egen måte. Jeg kom fram til at jeg hadde troa på hva kroppen min kan få til. Jeg fikk klarnet hodet og fordøyde at risikoen for hjertefeil var liten, og bestemte meg for å tro på det. Og vi kom fram til at vi ville prøve.

Min alltid blide, rolige og gode gynekolog smilte til meg og sa «ikke stress, bare kos dere og ha det gøy, så skjer det av seg selv». Jeg stresset ikke. Jeg hadde ingen apper på mobilen, målte ikke temperatur, tisset ikke på noen pinner. Leste om syklus, noe jeg hadde urovekkende lite peiling på til å være et voksent kvinnemenneske, skjønte litt mer, men orket ikke helt å skjønne alt. Ville ikke nerdifisere naturens gang, liksom.

Jeg hadde et stille og intenst håp om at jeg skulle være én av dem – de superfruktbare det bare er å titte på, og vips – så steker det en bolle i ovnen. At jeg skulle være en ener i å bli gravid.
Jeg var ikke en av dem.

Det skjedde ingenting.

Jeg begynte å tisse på pinne. Trodde vi hadde fått napp et par ganger, før skuffelsen dukket opp, enten i form av streker feil vei på en test eller rødt i trusa. For hver feil vei streken gikk, jo mer sannsynlig ble det at dette gikk feil vei.

Syklusen min dro fullstendig på bærtur.

Etterhvert dukket spørsmålene opp fra venner. Kanskje dere skal få det sjekket det? Velmente spørsmål, som jeg i all hovedsak bare ble irritert av.

Alle andre ble gravide. Sånn føltes det. Som at alle andre ble gravide, bare ikke jeg. Jeg kom dit at jeg tok en annens graviditet ille opp. En merkelig følelse, i grunn. En annens liv ble statistikk. En til med kulemage, ja, da blir oddsen enda verre for meg.

Til slutt kontaktet vi Rikshospitalet. Vi var til time på fertilitetsavdelingen, og testing begynte hos fastlegen. Syklusen min var fortsatt på bærtur.

Så jeg kastet inn håndkleet. Ga opp at vi skulle få det til på egenhånd. Innstilte, forberedte og stålsatte meg på at vi måtte ha hjelp, og at denne delen ville bli lite moro, og mye medisinsk.

Åpne vinduer. Solen varmet opp de hvite veggene i stua, gjorde dem gylne. Vi skulle i bryllup.
Jeg syns du skal ta en test, sa Martin.
Jeg hadde gått en del over, men på grunn av denne syklusen min var ikke det uvanlig.
Njaaaa. Jeg dro på det.
Jeg ville ikke, når jeg var så bomsikker på at jeg visste resultatet.

Men jeg tok da en test.
En test uten et snev av sommerfugler i magen. Det var første gang jeg ikke kjente et håp av minste mini-sort.
De rosa strekene forvirrer meg, hehe, selv etter flere runder med dem. Så jeg stirret dem først i senk på bruksanvisningen, før jeg la blikket på testen på kanten av badekaret.
Riktig vei.

Så jeg tok en til.

Riktig vei.

Jeg sto med håndkleturban og skalv. Så åpnet jeg baderomsdøra. Jeg og dugget etter dusjen svevde ut i gangen. Dugget ut i intet. Jeg bort til Martin på kjøkkenet. Han sto med ryggen til og lagde frokost.

Martin, Martin. Den var jo positiv, sa jeg.

22. juni 2019 fant vi ut at det var en bolle i ovnen min.
En knallbra dag.

Jeg var bare noen uker på vei. Uka etter skulle vi egentlig til samtale hos gynekologen før vi offisielt ble sendt til kvinneklinikken på Riksen, i stedet ble det første ultralyd. Vi så bare en prikk.

Det var gøy lell.

Ukene gikk. Vi var helt opptil tolvte uke, på spa i Strømstad. Plasket i bassenget, tok fotbad og lå og frøs litt på solseng i sensommervær. Søndag skulle vi sjekke ut. Jeg gikk på toalettet, og så rødt. Det raste litt da. Vi var jo så nære, og nå var det over, tenkte jeg.

Det ble en nummen kjøretur over svenskegrensa og hjem. Vi dro til Volvat for å sjekke fosterets tilstand på ultralyd. Den viste at fosteret levde.
Jeg har blødd flere ganger etter det. Følt at det raser litt hver gang. Kjent på det å ha fått noe, som kan mistes. Som jeg er en tikkende bombe som når som helst kan gå av, og at alt sprenges i fillebiter. Den ene gangen var mengden så stor at det ikke føltes som at det kunne gå bra. Gangen etter ble jeg innlagt på Riksen. Sannsynlig årsak er lavtliggende morkake, i kombinasjon med at gravide med min type operasjonshistorikk gjerne blør lettere.

Hver gang har ultralyd vist et viltert foster.

Nå er fosteret en baby i magen. Helt sjukt. Alt ved det her er sjukt.

Vi har vært på flere undersøkelser, og jeg har blitt så godt ivaretatt av Rikshospitalet. Jeg blir passet på, av dem månedlig, av Martin hver eneste dag. Av familien min, av vennene mine.

På den første fosterdiagnostiske ultralyden så det ut til at babyens hjerte vokste som det skulle. Men vi fikk beskjed om at det fremdeles kan skje misdannelser. Likevel smilte legen og sa at dette var en god start.

Det var fint å høre at babyens start var god.

Min hjertefeil er kort fortalt at jeg har tre hjertekammer. På den neste fosterdiagnostiske ultralyden, i uke 18, så legen fire hjertekammer. Fortsettelsen var altså også god.
Fire er så veldig mye bedre enn tre.

Jeg pleier å ha ord for ting, jeg, men den følelsen jeg kjente da føles bare. Den får jeg ikke til med ord, tror jeg.

Om litt over en uke har jeg time til ny ultralyd. De skal se på hjertet til babyen i detalj, og så skal de se på hvordan mitt har det.

Jeg håper vi begge har det bra. At jeg er som jeg er, litt sånn krøkete av natur, men ikke noe mer enn vanlig. At babyens start, fortsettelse og utvikling er slik den har vært – god, fin og frisk som en fisk.

Det håper jeg så innmari, og det vil jeg håpe hver eneste dag, sånn cirka hvert eneste minutt, til Martin og jeg kan si hei til en ny start, hei til vårt lille barn.

Hei og god høst, gitt.

Jeg var innom Acne Studios en dag, og så denne i svart. Så sier hun som jobber der, vi har den i beige. Så hentet hun den, og da var jeg ganske solgt. Syns den er noe av det fineste jeg har sett.

Ellers har jeg det bra, bloggen har ligget brakk en stund nå. Vært en del annet, fokus har liksom ikke helt vært der. Får se om det tar seg opp. Håper jo det.

En tur innom Colina Agency i dag, for å titte på SS20 av Ganni, Hasla og Les Coyotes des Paris. Masse fint, mine favoritter var en trench i svart og beige, samt disse slip-in-sandalene.

Antrekket over uten kåpe. Genser fra Arket, en ny favoritt. Så digg! Og så plisserte bukser fra Lindex, med ballerinas fra Manolo Blahnik. Jeg tror mitt perfekte vær ville vært et hvor jeg kunne brukt sandaler og ballerinas sammen med rå kåper. Det hadde vært noe!

Jeg håper du har det fint og har hatt en fin sommer.

Jeg har ikke helt hatt sommerfølelsen i år, men sånn blir det vel når man jobber seg gjennom den. Men jeg har da hatt glimt av sommer. Som da himmelen så ut som krem, sol og drømmer her en dag. Har invitert sommeren inn med vasen Shell fra Ferm Living.

Også har jeg kledd meg sommerlig! Det gjør man tross alt når været er varmt. Har shoppa litt på cos og litt på arket og litt på net-a-porter, så planen er å spasere rolig inn i høsten. Spare penger heller enn å bruke dem. Jeg er i gang, men har innimellom noen øyeblikk som ikke er sparende.

Nå har jeg nettopp sett ferdig sesong tre av Handmaids tale. Den serien skuffer IKKE!! Ah.

Ha en fin onsdag kveld 🙂 🙂