God påske!

Hvor enn du er. Sannsynligvis og forhåpentligvis hjemme!

Vi holder fortet i leiligheten vår. Beveger oss ut for en tur daglig, og så er det Martin som handler og gjør de andre tingene som må gjøres ute. Siden jeg er risikogruppe blir det sånn.

Det er mange av oss! Så det er jo noe å tenke på. Og det er vel pent umulig å vite hvem av oss som er det, så fremt vi ikke begynner å gå med skilt. Jeg holder gooood avstand til folk på tur, og har til og med sagt fra til flere som tilsynelatende går i sin egen verden og ikke har fått med seg at en epidemi herjer verden;)

Tenker at det er helt ok å være tydelig nå, det vil si at man skjener til siden fra folk og gjør et poeng ut av å lage avstand. Tipper det er mange i risikogruppe som omtrent synes det er skummelt å gå ut av frykt for å pådra seg covid19-viruset, og da er demonstrativ distanse faktisk utrolig betryggende. Rart med det.

Det blir i alle fall jeg glad for, når jeg går folk i møte som gjør nettopp det.

Ellers har jeg fylt leiligheten med gule tulipaner, og så drikker jeg solo super – for det er påskedrikk.

Mange ting vil bli husket fra de tre månedene vi tilbrakte på sykehus med lillemann. Sykehusganger, isolasjon, kantinen. Jul på sykehus. Rommet vi bodde på, menneskene vi møtte i tilsvarende situasjon som oss. Tid ble noe ullent og uhåndgripelig, samtidig betydde hvert minutt, hver time, hver dag utrolig mye.

Jeg vil alltid huske at lillemann ble pakket inn i varme, fine pledd, små luer og sokker. Han fikk et velkommen til verden-pledd, julepledd, grønne, blå, tressisfargede og stripete. Små sokker med hjerte på og luer med bord.

Innimellom kom jeg inn på nyfødtintensivavdelingen og fant han tullet inn i et nytt pledd, og med en ny lue på hodet. Det var utrolig koselig. En minimering av den tunge dunsten av sykehus, en maksimering av koselig normalitet. Det var noe med hjemmestrikk blant masse hvitt, litt fargesplæsj til sykehussenger i grått stål og kuvøser av hvit plast. Pleddene, luene og sokkene fikk vi med oss hjem. Strikket av folk i sine hjem.

Det var så inderlig fint, at noen der ute hadde tatt seg tid og gjort seg flid for å varme en liten tass i et sterilt miljø.

Amanda-prosjektet består av frivillige strikkeglade Norge rundt, og leverer pledd, kosekluter, luer, sokker og votter.

Kanskje du kan strikke eller hekle og har tid til overs nå i disse merkelige koronatider? Sjekk Amandaprosjektet.no.

Hvis du er som meg, helt molbo med strikkepinner, kanskje du kan vippse en slant til prosjektet? Midler til garn gjør stor nytte, da kan de strikke i vei! Det tror jeg de strikkeglade frivillige ønsker å gjøre i disse dager. De trenger all støtte de kan få, og jeg håper du kan avse noen kroner til et så fantastisk flott prosjekt. Som varmer nyankomne verdensborgere med en tøff start på livet, som mykner hverdagen til alvorstyngede pårørende.

Vipps til 12080 for å bidra!

/Natt til 14. november 

Her, men ikke helt, min skatt

Så jeg

Fanger snøkrystaller i en kjølebag

Finner steiner med løver, fjell og smilefjes på

Fester gulrødt løv i luekanten

Løper opp og ned fire etasjar

Åpner lukkede dører

Hvisker og viser deg 

Hvor liten og stor verden er

Helt til du er her, helt

/

I leiligheten vår har vi originalt tregulv, hvitbeiset. Det knirker noen steder, gir litt etter når du går på det. Har blitt kjent med det gulvet, vet hvor jeg går for at det knirker, hvor jeg går for at det ikke knirker. Hjemme. 

Jeg har ikke vært hjemme de siste månedene. Gulvet jeg har gått på er linoleum, grått for det aller meste. Det gir ikke etter, knirker ikke, lager bare en gummiaktig gnikkelyd hvis skoene er våte fra verden utenfor. Jeg har gått ned en gang, tatt en heis, gått ned en gang, tatt en heis, gått ned en gang og inn en dør hver dag, morgen til kveld. For innenfor døren er du. 

Kristin og jeg hadde vært på dagkino, seniorkino faktisk. Sett Last Christmas, blitt rørt og rynket litt på nesen av klisjeer, ledd litt, grått litt. Strukket på kroppen i setet på Gimle kino, holdt hånden på magen. Ruslet i regn til kolonihagen, spist taco, holdt hånden på magen og trikket hjem. Skrudd på lysene, lagt meg på sofaen, holdt hånden på magen, lagt meg for å sove. Jeg vekslet mellom å sove og være våken, korsryggen kranglet, gjorde vondt. Tenkte det var kynnere, siden korsryggen hadde mast i graviditeten. Tidlig morgen, og jeg ringte riksen. De ba meg komme for en sjekk. Taxi opp, skritt inn. Heis opp, bort en gang. En jordmor sjekket for hjerteslag, så ble jeg vist inn til et undersøkelsesrom. Det gikk fra null til hundre på et par minutter. 

Jeg var på riksen litt over syv. Syv over fire kom babyen vår til verden. Noen minutter over syv fikk jeg se han for første gang. 

13.11.19. Hallo lille du. 

Det ble en umåtelig tøff start for det tøffeste lille mennesket. Han har kjempet på. Jeg vet ikke enda hvordan jeg skal beskrive tiden fra november, til nå. Riksen har vært hjemme, og hjemme har vært et rom på foreldrehuset, og nyfødtintensivavdelingen vår lille tass har bodd på. 

Nå går jeg på originalt tregulv igjen. Innimellom knirker det, gir litt etter. Jeg er hjemme. Vi er hjemme. Med oss har vi et lite vidunder jeg for alltid kommer til å passe på, alltid vil omfavne med alt jeg har, alltid vil holde i hånden. Som sover med henda over hodet, smiler når det er noe å smile av, ligger med beina i kryss, lager åååhh-lyd når livet er irriterende og titter storøyd rundt seg i våkne stunder. Små hender, smått alt. Som skal bli stor. 

Den tøffeste og sterkeste lille fyren. Finnes ingen ingen ingen tvil om det. Og jeg får være mammaen hans. 

/

11. januar 

Hei lille venn 

Jeg er ditt hjem

Grå gulv og gule ganger 

Stille lave nynnende sanger 

Fra meg til deg 

Fra telt til åpen himmel 

Fra oppkoblet til ingenting

Bare et fjes som undrer på ting

Så nærme hverandre 

Ikke nærme nok 

Men så husker jeg jo 

Jeg er ditt hjem

Og her skal du bo

Mandag og jeg har hatt en innedag. Det snør ute, og jeg er litt hysterisk for å potensielt falle. Magen skal passes på🤓 Så må få kjøpt meg brodder eller piggsko, hehe, og så kan jeg ferdes utendørs i snøvær.

Ellers begynner jeg å få litt julestemning. Mulig det er redebyggingen som foregår i hodet og det at jeg tilbringer en god del tid hjemme om dagen. Men det er en trivelig stemning å få da. I dag har jeg bestilt vogn! Jeg er 26 uker om få dager, og sparkene i magen blir sterkere og sterkere hver dag. Utrolig rart! Er ikke så altfor lenge igjen nå, og det er i hvert fall rart å tenke på.

Her er favorittfargene mine representert. Svart, hvitt, beige og grått. Den siste tiden har jeg kledd meg mer i trange overdeler, og det er artig å flashe kulen på magen.

Fredag! Håper du får en fin helg. Jeg skal i tantes bursdag i morgen, og så skal Martin og jeg prøve en ny nabolagsrestaurant på kvelden. Triiivelig!

Denne genseren er så fin. Halsen kan brettes, men liker den godt høy. Tykk bomull, så halsen er litt stiv, og det er resten av genseren og. Det gjør den rett og slett veldig fin. Har brukt den en del til joggebukse, men selvsagt litt mer flott til kjole eller skjørt.

Genser fra Cos Stores og kjole fra Envelope 1976.

Dette beltet passet akkurat, og siden bildet ble tatt for fire dager siden, tipper jeg at det ikke passer lengre.

Nå vokser magen daglig. I alle fall føles det sånn. Men jeg elsker det! Syns det er så gøy at den buler. Heheh.

Men belte med digg kjole og blazer er et fint preggo-antrekk, syns jeg.

Gammelt belte fra Bruuns Bazaar, vintage blazer, genserkjole Cubus og boots fra Dr Martens.

Reklame

Denne uken er det Tekstilaksjonen, og årets tema er å elske og bruke de klærne du allerede eier. Så fint og viktig! Tekstilaksjonen er et tverrfaglig samarbeid mellom tekstilbransjen, miljøorganisasjoner og tekstilgjenvinnere for et mer bærekraftig forbruk.

Bruker du klærne dine dobbelt så lenge kutter du klimaavtrykket ditt betraktelig, kontra det å kjøpe nytt. Jeg har blitt utfordret av Pierre Robert, en av Tekstilaksjonens samarbeidspartnere, til å fortelle om et plagg jeg har brukt lenge. Denne blazeren fant jeg på herreavdelingen i en secondhand-butikk i Stockholm for halvannet år siden. Den er fra Hugo Boss, kostet en hundrings og var litt vel stor. Men jeg syns fargen, materialet og lengden var så fin. Er så glad jeg tok den med meg, for jeg bruker den igjen og igjen. Til kjoler som her, til skjørt eller turtleneck og bukse. Elsk det du har, og tenk før du shopper.

Det skal sies. Jeg vet at jeg er langt fra perfekt. Men jeg prøver å endre meg, tenke mer bærekraftig, vurdere kjøp nøye og kjøpe ting jeg vet jeg kommer til å elske. Jeg jobber med saken, og ønsker ikke å være en blogger som kun oppmuntrer til nye kjøp. Jeg vet også at jeg er del av en bransje som er en ordentlig versting når det gjelder klimautslipp. Klesindustrien slipper ut mer klimagasser enn sjøfart og flytrafikk til sammen, for å nevne en av industriens mange utfordringer.

Blazere for meg er en sikker vinner, det samme er stroppekjoler som den over og topper med tekstur og litt annerledes materialer. Ved å bli mer kjent med stilen sin tror jeg man også blir (i alle fall ørlite) mer bærekraftig, siden man lærer seg hva som funker.

Var veldig gøy å gjøre dette samarbeidet med Pierre Robert. Gikk gjennom arkivet og så hvor mye jeg har brukt blazeren, og ble mer bevisstgjort på hvor viktig det er å bruke det vi allerede har, og elsker!

En venninne sa jeg måtte vise litt gravidstil.

Men jeg har ingen gravidstil å vise. Syns det er ganske vanskelig å kle seg nå, jeg. Komfort var viktig før, det er i alle fall viktig nå.

Så det jeg har gjort er å gå til innkjøp av et par kosedresser i god kvalitet, kjøpt de i store størrelser og passet på at de er høye på livet. Da tror jeg at jeg kan bruke de ganske lenge.

Jeg har funnet dresser fra Cubus, for eksempel, i hundre prosent merinoull.

I tillegg likte jeg romslige plagg før jeg ble gravid, så har dermed noen oversized gensere og skjorter, romslige kjoler og skjørt med strikk jeg har kunnet bruke en stund.

Jeg har forsøkt å finne gravidbukser, men syns de er 1, generelt stygge, og 2, gjennomgående i dårlig kvalitet eller 3, ofte jeans og jeg har aldri vært så fan av jeans. Så jeg har kun kjøpt ett par tights, treningstights og strømpebukser på gravid-avdeling.

Når magen blir enda større blir det en kombinasjon av kosedresser og kjoler med strømpebukser og en blazer. Det er planen i alle fall!

Ha en fin mandag da:)

Var innom Oslo Deco for en tid tilbake.

Mye fint, så fint. Digger vasen, speilet, puten og lampen.

God søndag! Og tusen millioner takk for alle kommentarer og meldinger jeg har fått det siste døgnet.

Helt overveldende, og selvsagt helt utrolig hyggelig!

Helgen har blitt tilbrakt med å lese gjennom alle meldingene, svare og bli ordentlig varm i sjela. I tillegg har jeg tatt med mamma på restaurant og konsert – Emilie Nicolas i operaen. Maksimalt fint var det.

Jeg kommer til å dele litt her og der, nå og da. Aner ingenting om mengden. Det får jeg ta litt som det kommer.

En av årsakene til at jeg bestemte meg for å skrive litt, er en av følelsene jeg er inne på i forrige innlegg. Min opplevelse var at alle andre ble gravide, bortsett fra meg. Men så aner jeg ingenting om hvor kort eller lang tid det har tatt for dem, jeg bare innbilte meg at det var full klaff med en gang for stort sett hele universet. En venn og bransjekollega skrev et lite innlegg på Facebook da hun fødte datteren sin, og fortalte at de hadde brukt lang tid og behøvde hjelp. Det kom på et trengt tidspunkt for meg, og jeg følte meg mindre alene i min og vår situasjon.

Så jeg syns det er helt greit at hvem som vil vite det, får vite litt om hvordan det var for oss.

Til deg som prøver å bli gravid. Uansett hvor du er i din preggoprosess – masse lykke til! Og ha troa på at det ordner seg på et eller annet vis. Det håper jeg i størrelser på himmel og hav at det gjør for deg og dere.

Setter så stor pris på hver eneste hjerteemoji og melding jeg har fått. Så veldig fint har det også vært med et par meldinger fra andre med hjertefeil 💕

Nå ligger jeg langstrakt i sofaen (uten tvil den mest komfortable kroppsposisjonen om dagen). Syns magen begynner å komme mer og mer for hver dag som går, og det er både sært og artig.