Jeg står sjelden på ski. Såpass sjelden at skiene mine har fast husrom hos mormoren min på Røros. Jeg går langrenn på Røros. Se bilde over, tror det er pappa man ser så vidt der. Langrenn og jeg har vel aldri vært bestevenner, slik jeg heller ikke er det med snowboard eller slalåm. Skiheiser er blant det jævligste jeg vet om, etter å ha falt av og fått x antall sånne kopper eller hva de heter i hodet i barndommen. Sånt setter spor i meg, jeg glemmer det ikke, og jeg liker det ikke. 

Langrenn går ganske rolig for seg. Jeg foretrekker oppover- fremfor nedoverbakker. Jeg liker ikke når det går for fort, for jeg har aldri følt at jeg har særlig kontroll over de tynne pinnene som suser av gårde på snøen.  Jeg kan bare skøyte hvis jeg har vinden i ryggen og perfekt føre, og jeg faller titt og ofte. Sist jeg sto på ski, hørte jeg svisj svosj bak meg og plutselig dukket det opp en liten skygge på venstre side. En seksåring var ved meg og forbi meg på tre sekunddeler. Fire sekunder etterpå kunne jeg så vidt skimte den lille fyren i det hvite landskapet foran meg. 

Ja, du. Det er forskjell på folk. 

Jeg fortsatte i mitt tempo. Jeg har et tempo på ski, akkurat som jeg har det i livet. Både på grunn av den typen person jeg er, og delvis på grunn av min sykdom. 

Alle har et tempo. Akkurat som vi har ulike ferdigheter. Jeg er for eksempel veldig god til å gå, hehe, ikke så god til å løpe. Jeg er for eksempel god til å kjøre bil, ikke så god til å kjøre fort på ski/rulleski/skateboard etc. 

Men jeg kan likevel prøve, selv om jeg ikke er verdensmester. Jeg skal likevel kunne oppleve glede av å få til ting, selv om jeg ikke er verdensmester. Jeg skal likevel være glad for det jeg får til, selv om jeg ikke er verdensmester. 

Så leste jeg en fortelling i Asker & Bærum budstikke om en mor som gikk tur med barna sine, og opplevde uhyggelige kommentarer, blikk og frekk oppførsel.  Hvorfor? Hennes ni år gamle sønn har CP, og kroppen hans gjør det å stå på ski litt mer krevende enn for andre. Skilysten, gleden og innsatsen var det ikke noe å si på.

Når ble det sånn at et visst ferdighetsnivå ga frikort til sugete oppførsel og null folkeskikk i løypa (og med stor sannsynlighet andre aspekter av livet også).

Kan vi ikke bli flinkere til å legge godviljen til, ta hensyn, smile til verden så smiler den tilbake, i stedet for å ergre oss over at andres eksistens på en eller annen måte er til irritasjon og ubeleilighet for oss selv? Her var det en liten gutt som gledet seg til å gå på skitur, og gjorde sitt aller beste. Det er mer enn bra nok, og hvis det gjør at skituren til et par skiløpere plutselig forlenges med hva jeg kalkulerer til maks ti sekunder, hva gjør vel egentlig det. 

Jeg løp et løp i København for et par år siden. Jeg gruet meg, fordi jeg var sikker på at det bare ble en oppvisning i alt jeg ikke får til som alle andre. De aller fleste løp forbi meg. Jeg brukte like lang tid på 6 km som mange gjorde på 12 km. Jeg syns det var fælt, syns det var fælt at det ble så tydelig hvor stor forskjell det er på meg og andre. Hadde noen langs ruta sagt «flytt deg, du er i veien, kjappa på, du sinker oss, treig ass» eller noe sånt. Da hadde jeg falt sammen. I stedet hørte jeg bare meg selv gjenta «et skritt fram er et skritt nærmere ferdig» i hodet, og en mann som kom med noen oppmuntrende ord mot slutten av løpet. «Heia, kom igjen, du klarer det». 

Og jeg klarte det. På min måte. Min måte når aldri til pallplass. Jeg har bare min måte å gjøre det på. 

Som gutten med CP i skiløypa. Så la folk prøve, la folk slippe til, la folk få det til, på sin måte. Og gi dem enten kred for det, eller la dem være i fred.

Mestring er en følelse alle fortjener å oppleve. Det føles godt. Den er viktig. Det er ikke opp til en eller annen noldus i skiløypa å ta fra en unge den følelsen. 

Når det gjelder mestring kommer jeg alltid tilbake til mamma og pappa. Da jeg ville spille fotball (fordi alle andre spilte, jeg hatet jo egentlig fotball (liker ikke baller, får de alltid i hodet), var det ingen av dem som sa «er du sikker på at du kommer til å orke det?», da jeg ville danse sa ingen av dem «er det ikke bedre med en idrett der du ikke må holde tritt med andre?», da jeg ville ri sa ingen «jeg tror du er for svak til å takle en stor hest» eller noe i den duren. 

De lot meg prøve.

Folk med annerledes forutsetninger i stor eller liten grad er som regel godt klar over egne svakheter. 

La dem prøve. For tenk hva de får til. 

Jeg føler meg nesten kongelig i denne kåpen. Hoho. Er noe litt majestetisk over den.

Nå er det onsdag, jeg har vært på date med Kristin og nå skal jeg kose meg med Superhundene på NRK!

Jiha.

Kåpe fra Tôteme og boots Vagabond.

Dette har jeg blogget om før. Men i det siste har jeg utforsket et par andre neglelakker, og da blir det klinkende klart at Essie Sugar Daddy er det beste som fins.

Har dere opplevd at neglelakker fra samme merke kan virke bedre/dårligere alt ettersom hvilken farge det er? For det føler jeg. Har blant annet prøvd en annen fra Essie, som jeg syns er mye vanskeligere å legge fint, blant annet. Og syns den sprekker raskt.

Sugar daddy er nydelig. Så glad i den. Diskret og fin farge med et hint av rosa. Sist uke kjøpte jeg ny Sugar Daddy, min tiende, trettende eller tjuende flaske så langt.

Jeg tror det blir mye blå jeans mot beige, brunt mot blå jeans i vår og sommer. Er jo egentlig rart, og ikke rart i det hele tatt, hvordan man plutselig tenker «brunt, ooooh liker» når det i grunn er en farge man ikke har allverdens til overs for før.

Påvirkning, kalles det.

Jeg syns i alle fall disse skoene fra Vagabond er ordentlig fine. Fornøyd er jeg også med buksa, fra Tom Wood. Perfekt blekblå tone.

Nå ønsker jeg god fredag!

Bilder via Amangiri

Dette stedet. Å, som jeg håper å våkne opp der en dag. Jeg vil ikke tenke på hva en natt kan koste, og tenker egentlig det er like greit å ikke finne ut av det. For da kan jeg holde drømmen levende. Amangiri Resort i Canyon Point i Utah.

DRØMMEN med store, store bokstaver.

Ørken, himmel, lav arkitektur – så fint, så fint.

Vintage smykker er i vinden.

Perler, delikate kjeder og større, chunky armbånd. Det er flust å velge mellom. Den siste tiden har imidlertid en ny trend dukket opp. Vintage-smykker funnet i smykkeskrinet til bestemor.

Disse armbåndene har gjerne annet design enn de klassiske små gullenkene vi bruker aller mest i dag. De er ofte litt tykkere, og de runde rundt-om-og-i-hverandre-formene er feminine, og fine å style med andre lenker. Jeg syns de er så fine og feminine.

Flere designere har begynt å lage sine varianter, men dette er også sånt du fint kan finne på for eksempel Finn.no eller Tise, hvis ikke du har arvet eller fant noe i bestemors smykkeskrin =)

Begge bilder: @HouzOslo

Dette bordet syns jeg er fantastisk vakkert. Det fins i en småbordsvariant også, superfint det og. Det kommer fra Bit, et merke jeg ikke har noe særlig kjennskap til. Virker som det er en kolleksjon fra en svensk produsent, Massproductions.se, og de har mye kult. Houz Oslo har det, en butikk og nettbutikk som for øvrig har et veldig fint utvalg.

En ganske unison bloggbransje var begeistret for Acne Studios’ FW19-kolleksjon. I og med at jeg nå blogger noen antrekk er jo jeg også begeistret.

Men det var en fin kolleksjon, ganske ren, men særegen, med noen fine snitt og detaljer.

Enkelt, men like fullt et skikkelig statement.

Bilder: Acne Studios

I dag var jeg en tur innom Celine og Envelope-showroomet. Fikk en sniktitt på AW19, og ddn er superfin! Gikk i fuskepels, mannens Nike-lue, trenings-tights og Uggs. Jeg er i «holde varmen – drit i alt annet»-modus.

Her var jeg et stort smil da jeg prøvde meg på en tur ut for første gang, en eller annen gang sist uke, etter å ha vært sofaliggende ganske mange dager. Kjører ganske hardt på friluftsstilen om dagen, her i fleece-bukse fra Adidas og longsleeve fra Patagonia.

Fredag kom jeg meg ut for et event som Guri hadde stelt i stand med Abate Oslo og Monsun. Svart base, boots og brun fusk. Enkelt og greit.

Jeg har oppfattet at firkanta speilbord var veldig i vinden for noen år siden. Jeg syns fortsatt de er fine. Lurer på om et sånt bord enten kunne vært fint ved siden av det runde sofabordet fra OX Denmarq eller ved siden av sofaen som et dekorativt blikkpunkt med en herlig vase på, likt det øverste bildet her.

Men jeg er altså så vinglepetter, og forandrer mening på disse minibordene annenhver dag.

Drømmer om Menus Plinth Marble Cube, men 10.000 kroner på et minibord er uaktuelt.

Tilbake til speilbordet. Disse over er Aytm Speculum table. Ellos har også/har hatt, til en rimeligere pris.

Hele veien tenkt klar farge, men syns søren meg gull var sykt fint på bildet over, der tonene er ish i samme skala som i stuen vår. Kanskje gull bryter fint. Kanskje gull bare kræsjer helt.

Neimen ikke lett.

Foto: Pinterest/Byflou.com