Tråden var skarp og hard, men bøyelig. Og lukten vet jeg ikke om jeg husker riktig, men den var en blanding av blod, metall og noe brent. Det lignet taggete medtatt piggtråd, ispedd blek hud og rosa sår. Såret. Det ble kalt såret lenge etter at det hadde blitt et arr. Tråklede sting, inn og ut, opp og ned, fram og tilbake.
Klype på nesa. Oksygenmaske, ledninger koblet til kroppen, blodtrykksmåler rundt armen og tall som steg på lysende skjermer. En fryktinngytende tredemølle, som virket å være til bare for å få meg til å føle meg utilstrekkelig, treig og svak. Løp nå. Løp litt til. Jeg har ikke litt til, dette var alt. Likevel de ordene. Litt til.
Hender rundt mine. Kosen (kosekluten min) inntil meg hvert sekund, dag, uke. Dyne, pute og pysjamas som ikke lukter noenting, men like fullt river i nesa. Av anti-bac, parfymefritt, desinfeksjon. Ingenting.
Rullestoltog i sykehusgangene. Se og Hør på besøk. At pappa delte navn med kirurgen. Malerier og dikt på veggene på gamle Riksen. Det var artig.
Jeg tror jeg husker mye fra tiden jeg var på Rikshospitalet, men så er det bare bruddstykker. Det er mye jeg ikke vet, som jeg vil vite. Tror jeg. For jeg spør ikke mamma og pappa. Bruddstykker er lettere å ha med seg enn en helhet.
Hver søndag i høst så Martin og jeg Hjertebarna på Tv2. Om hjertebarn. Sånn jeg var, på sett og vis sånn jeg fremdeles er.
En av de største konsekvensene en hjertefeil har er å være sliten. Det verken høres, eller er så fryktelig dramatisk. Det skal lite til før man blir sliten, jeg trenger tid til å hente meg inn, og sånn er det fortsatt. Selv om jeg er operert og i relativt god form.
Det er jo kjipt å være sliten. Spesielt når det ofte føles som om det ikke skal noe til før jeg blir det. Jeg spurte Martin en kveld vi hadde lagt oss. «Er du ofte sliten når du legger deg, sånn i kroppen fra topp til tå?». Han sa nei, han kjente som regel bare at han var trøtt.
Jeg lå der, hadde hatt en helt vanlig dag, mens kroppen verket og ville aller helst bare synke ned i madrassen og bli der noen døgn. Akkurat den høres kanskje litt dramatisk ut, hehe.
Det har vært rart, spesielt, fint og tidvis vondt å se TV2-programmet Hjertebarna i høst. Kjent meg igjen i hver episode, sett meg selv i andres tårer, trass, smerte, glede. Latt meg imponere av hvor tøffe og utrolig sterke barn er. Så godt å se at det går bra med så mange hjertebarn, så forferdelig trist å se når det ikke gjør det.
Det har vært fint å se Hjertebarna, og jeg håper du også vil ta en titt, hvis du ikke har sett på det allerede. Mange sykdommer eller handikap er ikke synlige. Jeg tenker det er fint å huske på.
Hjertebarna ligger på TV2 Sumo, hvis du har lyst til å se =)
