innenfor døren er du

/Natt til 14. november 

Her, men ikke helt, min skatt

Så jeg

Fanger snøkrystaller i en kjølebag

Finner steiner med løver, fjell og smilefjes på

Fester gulrødt løv i luekanten

Løper opp og ned fire etasjar

Åpner lukkede dører

Hvisker og viser deg 

Hvor liten og stor verden er

Helt til du er her, helt

/

I leiligheten vår har vi originalt tregulv, hvitbeiset. Det knirker noen steder, gir litt etter når du går på det. Har blitt kjent med det gulvet, vet hvor jeg går for at det knirker, hvor jeg går for at det ikke knirker. Hjemme. 

Jeg har ikke vært hjemme de siste månedene. Gulvet jeg har gått på er linoleum, grått for det aller meste. Det gir ikke etter, knirker ikke, lager bare en gummiaktig gnikkelyd hvis skoene er våte fra verden utenfor. Jeg har gått ned en gang, tatt en heis, gått ned en gang, tatt en heis, gått ned en gang og inn en dør hver dag, morgen til kveld. For innenfor døren er du. 

Kristin og jeg hadde vært på dagkino, seniorkino faktisk. Sett Last Christmas, blitt rørt og rynket litt på nesen av klisjeer, ledd litt, grått litt. Strukket på kroppen i setet på Gimle kino, holdt hånden på magen. Ruslet i regn til kolonihagen, spist taco, holdt hånden på magen og trikket hjem. Skrudd på lysene, lagt meg på sofaen, holdt hånden på magen, lagt meg for å sove. Jeg vekslet mellom å sove og være våken, korsryggen kranglet, gjorde vondt. Tenkte det var kynnere, siden korsryggen hadde mast i graviditeten. Tidlig morgen, og jeg ringte riksen. De ba meg komme for en sjekk. Taxi opp, skritt inn. Heis opp, bort en gang. En jordmor sjekket for hjerteslag, så ble jeg vist inn til et undersøkelsesrom. Det gikk fra null til hundre på et par minutter. 

Jeg var på riksen litt over syv. Syv over fire kom babyen vår til verden. Noen minutter over syv fikk jeg se han for første gang. 

13.11.19. Hallo lille du. 

Det ble en umåtelig tøff start for det tøffeste lille mennesket. Han har kjempet på. Jeg vet ikke enda hvordan jeg skal beskrive tiden fra november, til nå. Riksen har vært hjemme, og hjemme har vært et rom på foreldrehuset, og nyfødtintensivavdelingen vår lille tass har bodd på. 

Nå går jeg på originalt tregulv igjen. Innimellom knirker det, gir litt etter. Jeg er hjemme. Vi er hjemme. Med oss har vi et lite vidunder jeg for alltid kommer til å passe på, alltid vil omfavne med alt jeg har, alltid vil holde i hånden. Som sover med henda over hodet, smiler når det er noe å smile av, ligger med beina i kryss, lager åååhh-lyd når livet er irriterende og titter storøyd rundt seg i våkne stunder. Små hender, smått alt. Som skal bli stor. 

Den tøffeste og sterkeste lille fyren. Finnes ingen ingen ingen tvil om det. Og jeg får være mammaen hans. 

/

11. januar 

Hei lille venn 

Jeg er ditt hjem

Grå gulv og gule ganger 

Stille lave nynnende sanger 

Fra meg til deg 

Fra telt til åpen himmel 

Fra oppkoblet til ingenting

Bare et fjes som undrer på ting

Så nærme hverandre 

Ikke nærme nok 

Men så husker jeg jo 

Jeg er ditt hjem

Og her skal du bo

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

10 kommentarer

  1. Kjære Elen,

    Jeg ble inderlig glad av det vakre innlegget. Tøffingen er heldig som har deg som mor. Gratulerer så mye! ❤

    1. elenkristvik

      Hei Jeanette <3 Å, tusen takk for fine, varme ord. TAKK! stor stor klem

  2. May Wenche

    Så fint så fint❤️!
    Og så heldig babyen er som har deg til mamma og Martin til pappa!

    1. elenkristvik

      Takk takk takk kjære tante. han er bra heldig som har deg som tante-tante <3

  3. Stine Marie

    Så godt å høre at dere er hjemme❤️ Kos dere sammen! Klemmer fra sykepleier Stine marie😘

    1. elenkristvik

      Åååå, hei Stine Marie! Vi koser oss, så hyggelig med melding <3 Og takk uendelig mange takk for all omsorg og pleie du ga til lillemann. Og til oss! Stor klem til deg

      1. Stine Marie

        😊❤️

  4. ❤️

    1. elenkristvik

      <3

  5. Kjære Elen…..
    jeg har vært innom bloggen din «titt og ofte» fordi du inspirerer. Det har vært så stille hos deg, og nå forstår jeg hvorfor…..
    Jeg blir øm i hjertet av å lese ditt innlegg. Takk for at du delte…så vakkert!!