hotellkveld

Invitert/ sponset opphold

Det er gøy med ferie i egen by, og en natt eller to på hotell i byen du bor, eller en liten bil-, tog- eller busstur unna er skikkelig skikkelig koselig.

Clarion The Hub åpnet sist uke, og jeg tok med mannen på åpningsfest. Spiste på restauranten Norda i 13. Etasje, og var så på fest, før jeg kasta inn håndkleet rimelig tidlig på grunn av jobb dagen etter.

Jeg gikk i ny kjole fra Envelope, vintage blazer og ballerinas fra Manolo Blahnik. Følte meg fin, og kul. Ålreit kombinasjon:)

 
 

rolig nå

Meg i stua. En eller begge bilder skal flyttes. Har nemlig et nytt bilde på gang, som jeg tror blir fint. Litt farge er det i det også, og jeg tror det vil funke bra mot de duse tonene ellers. Håper i alle fall det!

Myk bluse fra FWSS, mens jeansen er fra Tom Wood.

 

helg på høgevarde

Hyttetur med venninnegjengen fra videregående i helgen. Den ene venninnen min har en kjempefin hytte på Høgevarde, to timer fra byen. Deilig med en liten tur bort, med finfint selskap. Veldig kos, masse skravling og hygge.

Pakket masse koseklær, det beste jeg vet. En av favorittene for øyeblikket er denne beige joggedressen fra Bik Bok.

 

dobbelt opp

Flere forholdsvis store ringer er en fin måte å fiffe opp ørene på. Jeg får litt okse-vibber, for pleier ikke de ha flere ringer eller noe? Samtidig liker jeg looken.

Til en enkel klesbase syns jeg det passer fint!

Øreringer fra Glitter og Weekday:)

Herregud for en fin torsdag! Skulle egentlig være på shoot hele dagen, men det ble avlyst. Så nå skal jeg kjenne solen i fjeset. Ha en fin dag!

 

de siste par dager

Sist uke var jeg på pressevisning hos Patriksson. De viste pre-fall-19-kolleksjoner, og som vanlig var det masse fint. Likte denne brune spagettistroppkjolen fra Zalando godt.

Tilbrakte helgen i rolige Holmsbu. Tåka lå over sjø og land hele helgen, men søndag tvang sola seg igjennom. Så fint, så fint. Ikke så lenge igjen til båtene fyller opp havna og varmen melder sin ankomst.

Begynte uka med shoot, med blant andre denne duen. En finfin start på ny uke. På shoot gjelder det å kle seg komfortabelt og gjerne varmt, så det ble helsvart med xl-blazer og Adidas Stan Smith. I dag har jeg hjemmekontor i joggedress, med en tekopp og mac’en foran meg. God tirsdag!

 

Hvil i fred Karl Lagerfeld

Jeg har elsket mote så lenge jeg kan huske. Karl Lagerfeld har vært en slags mytisk figur for meg, en farsfigur for fashion om du vil, en levende legende, ikon og en storhet uten sidestykke i motesammenheng. Det står enormt stor respekt av å ha holdt posisjonen han har hatt gjennom så mange tiår. For å illustrere – hans første motejobb var som Pierre Balmains assistent tilbake i 1955. Han har vært kontroversiell, sagt mye rart til tider men vært en kreativ kraft for motehusene har jobbet for. Imponerende er det også at han har vært leder for intet mindre enn tre motehus, helt fram til sin bortgang. Fendi, Chanel og hans eget merke. Det hvite håret, hestehalen, brillene, antrekket, katten Choupette – Karl var også en figur, litt sånn «larger than life». Uten tvil. Karl Lagerfeld var beinhard – helt til det siste.

Hvil i fred.

 

blazer

Det siste året eller så har jeg gått til innkjøp av flere secondhand-blazere. Det begynte med en Hugo Boss jeg fant i Stockholm. Dette er siste tilskudd. Den er jo egentlig tullete stor😆

Men jeg liker voluminøse klær, alltid gjort det, og tenker jeg skal få brukt den lell. I samme slengen fant jeg også en kåpe fra Hugo Boss! Oversized og fin den også.

Så gøy å plutselig finne noe sånt. Nå har jeg vært over kåpen med klesrulle et par runder, og det er ordentlig fin ullkvalitet. Kupp!

I helgen har jeg besøkt bestevenninne som for tiden bor i Moss, og nå er det søndag på gang. Det vil si TV og pizza. Håper du har en fin helg:)

 

Tempo tempo

Jeg står sjelden på ski. Såpass sjelden at skiene mine har fast husrom hos mormoren min på Røros. Jeg går langrenn på Røros. Se bilde over, tror det er pappa man ser så vidt der. Langrenn og jeg har vel aldri vært bestevenner, slik jeg heller ikke er det med snowboard eller slalåm. Skiheiser er blant det jævligste jeg vet om, etter å ha falt av og fått x antall sånne kopper eller hva de heter i hodet i barndommen. Sånt setter spor i meg, jeg glemmer det ikke, og jeg liker det ikke. 

Langrenn går ganske rolig for seg. Jeg foretrekker oppover- fremfor nedoverbakker. Jeg liker ikke når det går for fort, for jeg har aldri følt at jeg har særlig kontroll over de tynne pinnene som suser av gårde på snøen.  Jeg kan bare skøyte hvis jeg har vinden i ryggen og perfekt føre, og jeg faller titt og ofte. Sist jeg sto på ski, hørte jeg svisj svosj bak meg og plutselig dukket det opp en liten skygge på venstre side. En seksåring var ved meg og forbi meg på tre sekunddeler. Fire sekunder etterpå kunne jeg så vidt skimte den lille fyren i det hvite landskapet foran meg. 

Ja, du. Det er forskjell på folk. 

Jeg fortsatte i mitt tempo. Jeg har et tempo på ski, akkurat som jeg har det i livet. Både på grunn av den typen person jeg er, og delvis på grunn av min sykdom. 

Alle har et tempo. Akkurat som vi har ulike ferdigheter. Jeg er for eksempel veldig god til å gå, hehe, ikke så god til å løpe. Jeg er for eksempel god til å kjøre bil, ikke så god til å kjøre fort på ski/rulleski/skateboard etc. 

Men jeg kan likevel prøve, selv om jeg ikke er verdensmester. Jeg skal likevel kunne oppleve glede av å få til ting, selv om jeg ikke er verdensmester. Jeg skal likevel være glad for det jeg får til, selv om jeg ikke er verdensmester. 

Så leste jeg en fortelling i Asker & Bærum budstikke om en mor som gikk tur med barna sine, og opplevde uhyggelige kommentarer, blikk og frekk oppførsel.  Hvorfor? Hennes ni år gamle sønn har CP, og kroppen hans gjør det å stå på ski litt mer krevende enn for andre. Skilysten, gleden og innsatsen var det ikke noe å si på.

Når ble det sånn at et visst ferdighetsnivå ga frikort til sugete oppførsel og null folkeskikk i løypa (og med stor sannsynlighet andre aspekter av livet også).

Kan vi ikke bli flinkere til å legge godviljen til, ta hensyn, smile til verden så smiler den tilbake, i stedet for å ergre oss over at andres eksistens på en eller annen måte er til irritasjon og ubeleilighet for oss selv? Her var det en liten gutt som gledet seg til å gå på skitur, og gjorde sitt aller beste. Det er mer enn bra nok, og hvis det gjør at skituren til et par skiløpere plutselig forlenges med hva jeg kalkulerer til maks ti sekunder, hva gjør vel egentlig det. 

Jeg løp et løp i København for et par år siden. Jeg gruet meg, fordi jeg var sikker på at det bare ble en oppvisning i alt jeg ikke får til som alle andre. De aller fleste løp forbi meg. Jeg brukte like lang tid på 6 km som mange gjorde på 12 km. Jeg syns det var fælt, syns det var fælt at det ble så tydelig hvor stor forskjell det er på meg og andre. Hadde noen langs ruta sagt «flytt deg, du er i veien, kjappa på, du sinker oss, treig ass» eller noe sånt. Da hadde jeg falt sammen. I stedet hørte jeg bare meg selv gjenta «et skritt fram er et skritt nærmere ferdig» i hodet, og en mann som kom med noen oppmuntrende ord mot slutten av løpet. «Heia, kom igjen, du klarer det». 

Og jeg klarte det. På min måte. Min måte når aldri til pallplass. Jeg har bare min måte å gjøre det på. 

Som gutten med CP i skiløypa. Så la folk prøve, la folk slippe til, la folk få det til, på sin måte. Og gi dem enten kred for det, eller la dem være i fred.

Mestring er en følelse alle fortjener å oppleve. Det føles godt. Den er viktig. Det er ikke opp til en eller annen noldus i skiløypa å ta fra en unge den følelsen. 

Når det gjelder mestring kommer jeg alltid tilbake til mamma og pappa. Da jeg ville spille fotball (fordi alle andre spilte, jeg hatet jo egentlig fotball (liker ikke baller, får de alltid i hodet), var det ingen av dem som sa «er du sikker på at du kommer til å orke det?», da jeg ville danse sa ingen av dem «er det ikke bedre med en idrett der du ikke må holde tritt med andre?», da jeg ville ri sa ingen «jeg tror du er for svak til å takle en stor hest» eller noe i den duren. 

De lot meg prøve.

Folk med annerledes forutsetninger i stor eller liten grad er som regel godt klar over egne svakheter. 

La dem prøve. For tenk hva de får til.